|
Presentasjon
|
Det handler om identitet, min egen og mine arbeiders – ikke identiske, men i et slektskapsforhold. Noe i meg arbeider med ideer og mål åpenlyst og strukturert på overflaten, annet utvikler seg i det skjulte med egne temaer og visjoner. Alt henger sammen i en usynlig struktur. Det handler om modningstid etter inntrykk – uforutsigbart både i tidsperspektiv og i hvordan dette påvirker og forandrer meg og mine arbeider. Jeg må frigjøre varhet og frimodighet i prosessene og tillit til de valgene jeg tar, for under overflaten vet noe i meg alt som er å vite. I dette henter jeg den forventningen og spenningen, men også tryggheten jeg trenger. Disse prosessene lever sitt eget liv. Jeg kan ikke gå glipp av noe eller bevisst styre unna noe, fordi dette er så sammensatt at valgene på et absolutt plan allerede er tatt. Jeg trenger kun varhet, frimodighet og tillit. I de åpne prosessene ligger tankeformer, temaer om det synlige og det usynlige, det bakenforliggende, dobbelthet, flersidighet og paradokser. Geometri og minimalisme er ofte rammebetingelser. I de skjulte prosessene har farge- og forminntrykk fra naturen ofte en stor betydning, som også årstider og vær. Allikevel er jeg klar over at det også finnes andre mer skjulte dimensjoner som sterkt påvirker utviklingen av mine arbeider. Disse er av en slik karakter at de ikke lar seg kontaktes bevisst eller beskrives verbalt. * Utviklingen av materialet som jeg har arbeidet med i noen år nå, har også sterkt vært med på å utvikle det visuelle i mine arbeider. Det begynte på Kunstskolen i Kabelvåg hvor jeg vikarierte for en annen lærer. Da elevene praktisk talt var ferdige med sine oppgaver, var det ikke mye for meg å gjøre, så jeg begynte brette et stort stykke papir – som trekkspill, begge veiene - til ruter. Jeg oppdaget at jeg på den måten kunne forme de utroligste 3 dimensjonale formene ved å bøye, strekke, skyve og forme papiret. Jeg tok papiret med hjem og det ble liggende i en hylle i noen år. Senere ville jeg utforske hvordan jeg kunne bruke det. Papir er for lite holdbart og stoffer er for myke. Jeg begynte stive bomullslerret med stivelse og forskjellige typer lim og endte opp med tapetlim på spann som jeg tynnet ut med en god del vann. Jeg fant fort ut at jeg måtte laminere (lime sammen) to lag lerret for å få et materiale jeg kunne bruke til bretting. De første par årene brukte jeg materialet som det var, dvs. ubleket, men begynte etter hvert å farge lerretet før jeg laminerte det. For å få flest mulig kombinasjoner av de forskjellige fargene, laminerte jeg sammen lerreter med forskjellige toner eller nyanser. Etter å ha begynt å arbeide med strukturer av materialet - klippet i strimler - kom jeg på ideen at vridning av strimlene ville gjøre begge sidene av lamineringen synlige og gi flere muligheter i fargekomponeringen. I dag arbeider jeg fortsatt på å utvikle dette, med en følelse av at jag kun er i begynnelsen av dette arbeide. Jeg finner hele tiden nye interessante og spennende muligheter å utforske. * Lengselen etter det endelige uttrykk - kanskje en lengsel etter det umulige - åpner for en uendelighet av muligheter. I denne uendeligheten er enkelte muligheter mer tiltrekkende enn andre og leder meg som en rød tråd videre i arbeidet. Slik er det ingen begynnelse eller slutt, men områder jeg vinkler meg inn på og utforsker, med stadig nye mål i sikte.
Elsfjord 19.06.2010 |